Hvis det ikke er noen måte å overvinne et stort tap, er det ingen måte å komme videre i livet. En fagperson i sorg vil råde deg til å tenke på hva personen du mistet ville ønsket deg i livet ditt.
Tiår sammen med ektefellen din, og etter hans eller hennes død, bør du gå videre alene. Livet føles meningsløst og du føler deg halvhjertet, usikker. Hvordan kan noe være når han ikke lenger deler alt?
En lignende sorg kan merkes av alle som har mistet en kjær: en mor, en far, et barn eller noen de elsker. Sykdommen kan ha vart lenge eller kommet raskt. Noen ganger overrasker en ulykke deg.
Stor sorg er en tung belastning, som kan bli enda tyngre å bære hvis du sitter fast med det på ubestemt tid.
Men hva om du bare blir? Hvis alt forandret seg, og ingenting føltes det samme. Hvis viljen til å leve bare ikke kommer tilbake. Selv etter år.
Selv da går ikke alt tapt. Du kan lære å tenke annerledes.
Minna Tani, rådgiver i Kymenlaakso Cancer Association, har sett dette utallige ganger i sitt arbeid. Hun har jobbet med hospice-pasienter og deres pårørende i tjue år.
Kronikken i sorg vises når du ikke kan ta vare på deg selv eller forlate hjemmet ditt.
«Sorg kan noen ganger bli kronisk. Det er påvirket av mange ting, og det er veldig individuelt. Hvis du for eksempel er fullstendig ufør i lang tid, ikke klarer å ta vare på deg selv eller forlate hjemmet ditt, kan dette være et tegn på kronikk.»
Selv om sorgen i seg selv kan vare i flere år i sine forskjellige former, sier Tani at det er verdt å se en lege for slike symptomer etter seks måneder.
«Heldigvis er det også mange psykologer i helsestasjoner å snakke med.»
Sorg legger seg imidlertid ikke alltid på deg på en slik måte at den dekker alle dine dager, uker og tanker. Den kan gå bort og komme tilbake. Sorg er en ringvirkning, «sier Minna Tani.
«Noen ganger kan det føles lettere, andre ganger vanskeligere. Sorg kan komme tilbake om to år med en krise. Vi skulle ikke snakke om stadier av sorg som om de alltid var de samme for alle. Ellers legger vi en unødvendig belastning på de etterlatte, som ikke vil oppføre seg som lærebøkene forteller oss.»
